En velkjent historie omhandler den gang Mountfort Mills ble lært opp i å be: Da ‘Abdu’l-Bahá var i New York, kalte han til seg en oppglødd baha’i og sa: «Hvis du vil komme til meg ved soloppgang i morgen, så skal jeg lære deg å be.» Herr M sto opp henrykt klokken fire og dro tvers gjennom byen og ankom til sin skoletime klokken seks. Med hvilken jublende forventning måtte han vel ha mottatt denne anledningen! Han fant ‘Abdu’l-Bahá allerede i bønn der han knelte ved siden av sengen. Herr M fulgte på og sørget for å plassere seg direkte på motsatt side. Da herr M så at ‘Abdu’l-Bahá var ganske henrykket i sin tilbedelse, begynte han å be stille for sine venner, sin familie og til slutt for Europas kronede hoder. Intet ord ble uttalt av den stille mannen foran ham. Han gikk gjennom alle bønnene han kunne og gjentok dem to ganger og tre ganger … og ennå brøt det ikke noen lyd gjennom den forventningsfulle stillheten. Herr M gned det ene kneet sitt fordekt og undret seg litt over ryggen sin. Han begynte igjen mens han hørte fuglene innvarsle morgengryet utenfor vinduet da han holdt på med dette. En time gikk og til slutt to. Herr M var ganske nummen nå. Øynene hans som flakket langsetter veggen, fanget opp en stor sprekk. Han drøyde tiden med et snev av indignasjon, men lot blikket igjen rette seg mot den stille skikkelsen på den andre siden av sengen. Den henrykkelsen han så, fanget oppmerksomheten hans og han tok dette synet dypt innover seg. Plutselig ønsket han å be slik som dette. Selviske ønsker ble glemt. Sorger, konflikter og til og med hans nære omgivelser var som om de ikke hadde eksistert. Han var bevisst bare en ting; et lidenskapelig ønske om å dras nærmere Gud. Da han lukket øynene sine igjen, satte han verden bestemt til side, og utrolig nok flommet hans hjerte over av bønn, ivrig, gledesfylt og opprørt bønn. Han følte seg renset av ydmykhet og løftet opp av en ny (indre) fred. ‘Abdu’l-Bahá hadde lært ham å be! Akkas mester reiste seg umiddelbart og kom mot ham. Øynene hans hvilte smilende på herr M som nettopp var blitt ydmyk. «Når du ber,» sa han. «så må du ikke tenke på din verkende kropp, heller ikke på fuglene utenfor vinduet og ikke på sprekkene i veggen!» Så ble han veldig alvorlig og tilføyde: «Når du ønsker å be, må du først vite at du står i nærvær av den Allmektige!»

 

Earl Redman, ‘Abdu’l-Bahá in Their Midst, p. 79-80

 

 

One well-known story involves teaching Mountfort Mills how to pray: when ‘Abdu’l- Bahá was in New York, He called to Him an ardent Bahá’í and said, "If you will come to me at dawn tomorrow, I will teach you to pray." Delighted, Mr. M arose at four and crossed the city, arriving for his lesson at six. With what exultant expectation he must've greeted this opportunity! He found ‘Abdu’l- Bahá already at prayer, kneeling by the side of the bed. Mr. M followed suit, taking care to place himself directly across. Seeing that ‘Abdu’l- Bahá was quite lost in His own reverie, Mr. M began to pray silently for his friends, his family and finally for the crowned heads of Europe. No word was uttered by the quiet man before him. He went over all the prayers he knew then, and repeated them twice, three times – still no sound broke the expectant hush. Mr. M surreptitiously rubbed one knee and wondered vaguely about his back. He began again, hearing as he did so, the birds heralding the Dawn outside the window. An hour passed, and finally two. Mr. M was quite numb now. His eyes, roving along the wall, caught sight of a large crack. He dallied with a touch of indignation but let his gaze pass again to the still figure across the bed. The ecstasy that he saw arrested him and he drank deeply of the sight. Suddenly he wanted to pray like that. Selfish desires were forgotten. Sorrow, conflict, and even his immediate surroundings were as if they had never been. He was conscious of only one thing, a passionate desire to draw near to God. Closing his eyes again he set the world firmly aside, and amazingly his heart teemed with prayer, eager, joyous, tumultuous prayer. He felt cleansed by humility and lifted by a new peace. ‘Abdu’l- Bahá had taught him to pray! The Master of Akka immediately arose and came to him. His eyes rested smilingly upon the newly humbled Mr. M. "When you pray," he said, "you must not think of your aching body, nor of the birds outside the window, nor of the cracks in the wall!" He became very serious then, and added "When you wish to pray you must first know that you are standing in the presence of the Almighty!" 

 

 

‘Abdu’l-Bahá har forklart mange ting i sine skrifter, i sine tavler og i sine henvendelser og selv i sine muntlige samtaler med folk. Forklaringen på forskjellen mellom to elementer er den mest fremragende som noensinne er skrevet med en penn på sider av papir i hele menneskehetens historie. Han sier at jorden er trofast, at jorden er gavmild og at jorden er svært tålmodig. Disse tre karaktertrekkene ved jorden er blitt gitt av ‘Abdu’l-Bahás penn. Ilden er grådig. Nå forklarer han dem en etter en. Han sier at jorden er trofast fordi at når du graver en åpning i den og betror den med de mest verdifulle skatter, tildekker dem og kommer tilbake etter et halvt århundre, vil den gi deg tilbake nøyaktig det samme som du har gitt den. Den vil ikke fortære dem og den vil ikke sløse dem bort. Den vil gi deg det du har gitt den. Den er gavmild. ‘Abdu’l-Bahá sier at fordi du gir jorden ett korn, så vil den gi deg tilbake en kornhøst. Du planter en stilk og jorden gir deg et fruktbart tre tilbake. Det er tålmodig fordi du bryter opp jordoverflaten på alle kanter rundt det og det gir deg mer frukt og flere frø. Men akkurat som med ilden, sier han, så fortærer den mer og mer. Dens tunger er strukket ut fra alle sider og den vil ha mer og mer. Gi ilden all olje i verden og enda sier den: «Jeg vil ha mer.» Hvis du ikke har kontroll på den, vil den ødelegge en landsby i løpet av minutter og en by i løpet av timer og kanskje hele verden. Derfor er det den fremste plikt for alle bahá’í-ungdommer å starte livet med en viss disiplin som vil gi enhver av oss en karakter og en holdning som vil bli som jorden og ikke som ilden. Ilden oppnår aldri noenting, men ved å være som jorden, så oppnår vi mange ting i livet.

 

Hand of the Cause Abu'l-Qásim Faizí August 25, 1974

 

Abdu’l-Bahá has explained many things in His writings, in His tablets, in His addresses, and even in His oral conversations with people, the explanation of the difference between two elements is the most excellent ever written by any pen on the pages of paper in the whole history of mankind. He says the earth is faithful, the earth is generous and the earth is very patient. These three characters of the earth are given by the pen of ‘Abdu’l-Bahá. Fire is greedy. Now He explains one by one. He says that the earth is faithful because you open the earth and entrust with the most valuable treasures, and cover it, and come back after half a century, it will give you back exactly as you have given it. It will not devour it. It will not spoil it. It will give you as you have given it. It is generous, ‘Abdu’l-Bahá says, because you give the earth one grain and it will give you back a harvest. You plant a stem, and the earth will give you back a fruitful tree. And it is patient, because you break the breast of the earth from all sides, and it gives you more fruit, more seeds. But as to the fire, He says its devours. Its tongues are stretched on all sides, and wants more and more. Give to the fire all the oil of the world, still it says "I want more." If you don't control it, it will destroy a village within some minutes, a town within hours, and perhaps the whole world. Therefore, this is the foremost duty of every Bahá’í youth to start life with a certain discipline which will give everyone of us a nature, an attitude, that we will be like the earth, not like the fire. Fire never achieves anything. But being like earth, then we will achieve many things in life.

 

Hand of the Cause Abu'l-Qásim Faizí August 25, 1974

 

 

‘Abdu’l-Bahá ba uten å folde hendene på den vanlige måten, men holdt dem utstrakt og lett bøyd med håndflater avrundet innover mot brystet, som om han allerede samlet sammen velsignelsene han ba om.

 

Earl Redman, ‘Abdu’l-Bahá in Their Midst, p.37

 

‘Abdu’l-Bahá prayed not folding his hands in the conventional manner, but holding them extended and slightly bent with concaved palms toward his breast, as though already gathering in the blessings for which He prayed. 

 

Earl Redman, ‘Abdu’l-Bahá in Their Midst, p.37

 

 

‘Abdu’l-Bahá sa: ‘ … all innsats og alle anstrengelser som legges for dagen av et menneske med et ekte hjerte, er tilbedelse, hvis de er satt ut i live med den høyeste motivasjon og vilje til tjeneste for menneskeheten. Dette er tilbedelse: Å tjene menneskeheten og assistere og avhjelpe folkets behov. Tjeneste er bønn.’

 

Honnold, Annamarie, Vignettes from the Life of ‘Abdu’l-Bahá, p. 151

 

‘Abdu’l-Bahá said, ‘. . . all effort and exertion put forth by man from the fullness of his heart is worship, if it is prompted by the highest motives and the will to do service to humanity. This is worship: to serve mankind and to minister to the needs of the people. Service is prayer.’ 

 

Honnold, Annamarie, Vignettes from the Life of ‘Abdu’l-Bahá, p. 151

 

 

En kveld var de vestlige pilegrimene samlet som vanlig sammen med Beskytteren. Alle var stille da Shoghi Effendi plutselig sa: «Bønn er nytteløst.» En brydd stillhet fulgte deretter. Shoghi Effendi sa ingenting. Han tok en pause og et øyeblikk senere sa han: «Meditasjon er nytteløst.» Et nytt pinlig øyeblikk fulgte deretter. Stillhet. Så sa Beskytteren: «Bønn og meditasjon er nytteløse uten handling.»

 

Pilgrim’s note from Bob LeBlanc of Wakefield, QC, 1956

 

“One evening the western pilgrims were gathered together as usual with the Guardian. All was quiet when Shoghi Effendi suddenly said: “Prayer is useless.” An embarrassed silence followed. Shoghi Effendi said nothing. He paused and a moment later said: “Meditation is useless.” Another anxious moment ensued. Silence….

 

Then the Guardian said: “Prayer and meditation are useless without action.””     

Pilgrim’s note from Bob LeBlanc of Wakefield, QC, 1956

 

 

Et amerikansk pionerektepar hadde i 1930-årene ikke hatt noen resultater i deres samfunn i over tre år på tross av omhyggelige anstrengelser. Da de fortalte dette til Sakens Hånd Dorothy Baker anbefalte hun at de skulle be «Ya Allah El-Mustagath.» Den kvinnelige ektefellen ble opprørt og utbrøt at denne spesielle påkallelsen var reservert for liv og død-situasjoner. Dorothy svarte: «Hvilken større ulykke ville det være for dere enn å ha tilbrakt tre år i byen uten noen resultater?» Denne påkallelsen ble fremsagt 95 ganger. Den markerte begynnelsen på denne byens råd.

 

Dorothy Baker, quoted in Fires in Many Hearts, pp. 265-267

 

An American pioneering couple in the 1930’s had had no results in their community for over three years in spite of diligent efforts.  When they told Hand of the Cause Dorothy Baker, she recommended they pray "Ya Allah El-Mustagath".  The wife of the couple was alarmed and exclaimed that this particular invocation was reserved for life or death situations. Dorothy responded “What greater calamity than for (you) to have spent three years in the town with no result?” This invocation was uttered 95 times. It marked the beginning of that city’s Assembly. 

 

Dorothy Baker, quoted in Fires in Many Hearts, pp. 265-267

 

 

En gang var det en ung mann som møtte en høy geistlig. En dag da de spaserte ved havet ba han (dvs. den unge mannen ) ham om å forklare hvorfor bønn var så viktig. Den geistlige vinket ham over til vannkanten hvor han ba ham om å knele, hvorpå den geistlige forsiktig, men bestemt, trykket hodet under vann og holdt det der. Da han i sin visdom slapp hodet fri, trakk mannen igjen med lettelse luft ned i lungene. Den geistlige sa til ham: «Der ser du. Det er virkelig viktig! Bønn er likeså viktig for deg som å puste.» Jeg vet ikke hvor mange det er av oss som ville hatt behov for å ha hodene våre holdt under vann for å lære oss å be, men det ville kanskje være til hjelp for å fornye troen vår

 

Once there was a young man who met a great divine, One day as they walked by the sea, he asked him to explain why prayer was so important. The divine beckoned the man to the water's edge where he told him to kneel, whereupon the divine gently but firmly pushed his head under the water and held it there. When he, in his wisdom, released his hold, the man with relief again drew air into his lungs. The divine said to him, "You see, it is indeed important! Praying is as important to you as breathing." I don't know how many of us will have to have our heads held under water to teach us to pray, but perhaps it will help to renew our faith.